1.1 Kongekrabbens anatomi, sanser og nervesystem  

Kongekrabben er godt tilpasset et liv på havbunnen i kalde havområder. Kroppen er dekket av et hardt ytre skjelett, også kalt eksoskjelett, som fungerer som et beskyttende skall og feste for muskulaturen. Skjelettet består hovedsakelig av kitin, og må skiftes med jevne mellomrom i en prosess som kalles skallskifte. Under denne perioden er krabben myk og sårbar for rovdyr. Kroppen er delt inn i et hode-brystparti og en liten hale, som er brettet inn under kroppen.  

Som andre tifotkreps har kongekrabben ti bein, altså fem par. Det fremste beinparet er kraftige klør, som brukes til å gripe byttet, forsvare seg og handtere ting den møter på, som mat eller steiner. De neste tre parene er gangbein som brukes til å gå. I motsetning til mange andre krabber, som hovedsakelig beveger seg sidelengs, kan kongekrabben også bevege seg forover, noe som gjør den mer effektiv når den leter etter mat. De to bakerste beina er små og skjult under skjoldet, disse beina hjelper til med å holde gjellene rene. Krabben puster gjennom gjeller som er beskyttet av det harde skallet, og må være i vann for å effektivt kunne ta opp oksygen.

Kongekrabben har et åpent sirkulasjonssystem, som betyr at blodet ikke sirkulerer i lukkede blodårer, slik som hos pattedyr. Hjertet ligger på ryggsiden, like under ryggskjoldet, og pumper blodet ut i kroppen gjennom åpne hulrom. Blodet inneholder hemocyanin, som er et blålig stoff som frakter oksygen, i stedet for hemoglobin som hos mennesker. Dette systemet fungerer godt i det kalde og oksygenrike miljøet krabben lever i, men gjør også at den er sårbar for stress og oksygenmangel dersom den tas opp av vann eller håndteres feil.  

Kongekrabben har flere sanseorganer som hjelper den å orientere seg i miljøet. Øynene står på stilker og består av mange små linser, noe som gir den et bredt synsfelt. Videre har krabben antenner og spesialiserte sansehår registrerer kjemiske signaler i vannet, som gjør at den kan oppdage luktspor fra for eksempel råtten fisk i teiner. Den har også evnen til å oppfatte vibrasjoner og trykkendringer i vannet. Dette gir informasjon om byttedyr og mulige farer. Når kongekrabben beveger seg mot teiner med agn, følger den ofte luktsporene i vannstrømmen. Dette skjer både gjennom aktiv søking og ved hjelp av sanseceller som oppfatter små endringer i kjemi og bevegelse rundt den.  

Nervesystemet til kongekrabben er relativt enkelt sammenlignet med virveldyr, men fungerer effektivt for dens livsstil. Det består av en liten hjerne (på størrelse med tuppen av en penn) som er en samling av nerveceller kalt ganglier og en nervekjede bestående av flere ganglia som går langs undersiden av kroppen, med flere slike nervecellesamlinger. Hjernen kontrollerer sanseorganene, som øyne og antenner, mens nervekjeden styrer bevegelsene i beina og klørne. Mange av bevegelsene er refleksstyrte, noe som gjør at kongekrabben kan reagere raskt på ytre stimuli, for eksempel ved å trekke seg unna fare. Sanseinntrykk behandles ofte direkte i nervekjeden uten at hjernen er involvert, noe som gir en rask reaksjon. Ved avlivning brukes ofte splitting (deling av kroppen), og målet er da å raskt ødelegge de sentrale gangliene for å hindre videre nerveaktivitet og sikre en raskest mulig død.